Jeg har opplevd mitt livs mareritt. Mannen min døde brått 29.10. Jeg har ikke ord for hvor fælt dette tapet er. Han var min kjæreste og mann i 42 år, og det var så mye mer vi skulle gjøre sammen, han ble bare 61 år.
Våre døtre har vært fantastisk i denne tiden, og jeg har også mitt eldste barnebarn hos meg nå etter begravelsen. Dette må bare gå, jeg har ikke annet valg, men det hele er ikke til å fatte.
Måtte bare skrive litt om det her.
6 kommentarer:
Kjære deg, dette var leit å høre. Det er tungt å miste noen man er glad i. Jeg kjenner deg ikke, men vet alikevel at du har det vanskelig nå.
Tiden leger alle sår heter det, men jeg vet at det stemmer ikke alltid. Det vonde vil imidlertid bli mindre vondt med tiden.
Takk for at du deler dette med meg, jeg kikker innom blogggen din av og til.
Jeg er glad for å høre at du har god støtte i dine døtre, det betyr nok enormt mye for deg.
Veien videre blir vanskelig, men foran deg - i horisonten - ligger noen bedre dager og venter på deg.
Jeg sender deg noen varme tanker på veien fremover.
Klem Ann-Iren
Kjære Airin, kondolerer. Jeg kan ikke komme med så mange kloke ord rundt dette annet enn at det tar tid å komme på fote igjen. Og du vil komme styrket ut på den andre siden igjen. Å leve er å elske, og det har du gjort og det gjør du med alt det innebærer. Den trøsten jeg alltid bruker ( pappa døde for 3 år siden) er at den jeg har mistet har jeg alltid med meg i minnet og hjertet mitt og minnet om den personen vil ikke forandre seg. Sender deg mange varme tanker på veien videre.
Klem Kristin
Så trist å høre dette! Sender noen varme tanker og en stor klæm!
Så utrolig trist. Sender deg en trøsteklem. Godt du har familie rundt deg i disse tunge dagene som kommer.
Gla i dæ, mamma.
Vi må bare klare det her, selv om det er hardt...
Ja, sannsynligvis sa det er
Legg inn en kommentar